Aronian mot Magnus ble 1.e4 som ventet – men likevel ble det ikke så fargerikt…
Foto: Lennart Ootes
Det ble ikke det store på tredje dag av Sinquefield Cup. La oss håpe at det er stille før stormen. Dagens parti stor Alexander Grischuk for som imponerte stort mot Nakamura med svart i en italiensk åpning. Magnus spilte slapt mot Aronian – akkurat passe slapt til å få en svartremis uten å forta seg. Karjakin ville ha remis i dag og fikk det etter to stygge tap innledningsvis, mens Caruana kjempet som en løve mot Mamedyarov uten å få nedlagt byttet sitt. I det siste partiet var det Wesley So som spilte svart i et Berlinforsvar mot Vachier-Lagrave og det partiet var det ikke noe å skrive hjem om fra. Vi legger merke til at hele fire spillere er i tet med en seier hver – og at amerikanerne Caruana, Nakamura og So enda ikke har vunnet et eneste parti tilsammen for vertsnasjonen.
Visdomsord om det å våge i satsøyeblikket
I det gamle Mesopotamia hadde de et fengende proverb som russerne har adoptert, det går slik: «He who doesn’t risk never get’s to drink champagne». Det ligger noe der. Grischuk våger å risikere, ofte for mye dessverre, og det er hans lodd i livet – men drikke sjampis, ja det gjør han både titt og ofte. Den største rusen får han likevel gjennom sin hunger for tidsnød i sjakk og partiet mot Nakamura var intet unntak. Nå begynner likevel Grischuk å bli så god i lynsjakk at han ofte spiller bedre enn motstanderen selv i tidsnød og da svir det selvsagt litt ekstra å tape mot denne eksentriske karen.
Magnus Carlsen sprudlet forresten etter seier mot Karjakin i forrige runde…
Foto: Lennart Ootes
Nakamura sin strategi feilet stygt
Nakamura tok det nok en gang piano fra start og spilte italiensk åpning mot Grischuk. Nakamura vil til London og han ønsker å konservere ledelsen sin i Grand Chess Tour og la de andre slåss som løver i Saint Louis mens han selv står og ser på, ser det ut til. En lang remisrekke og kanskje en seier på slutten ville vært det helt store og gjort turneringen fullkommen for Nakkis – men denne gang ei. Å ha en strategi om ikke å gå inn i turneringen med hud og hår er farlig. Kanskje klarer erfarne Anand dette, men ellers må en kjempe når en spiller mot verdenseliten i sjakk. Eller får de ferten på blod og gir jernet i kampen om et helpoeng. Det gjorde Grischuk mot Nakkis og la det være sagt med en gang. Alexander den store spilte et virkelig praktparti! Herlig sjakk fra A – til Å og da han spilte f3! i sluttspillet var det like før tårene kom. For en spiller!
Nakamura og Grischuk spilte rundens parti i 3. runde i Saint Louis
Foto: Lennart Ootes
Et sentrumsbrudd fra 1800-tallet har våknet til liv igjen
Alexander Grischuk besvarte Nakamura sin italienske åpning med den klassiske varianten der både svart og hvit setter løperen i de italienske diagonalene som peker ned mot f2 og f7. Deretter kom det noe utvikling og en rokade hver før Grischuk brøt i sentrum med 6…d5!? Et trekk teorien aldri har likt før helt i det siste, og som Stockfish 9 heller ikke liker. De likte det heller ikke dette tidlige d5 på 1800-tallet der det kun ble spilt i et fåtall partier på tross av den aktive stillingen svart får med en liten terrengovervekt og godt plasserte offiserer. Grunnen er enkel, e-bonden blir svak og kan lett angripes med trekk som Sb2-c4, Te1 osv. Men ting er ikke så enkle som de ser ut til, og Nakamura ble under World Cup 2015 en av de første på toppnivå til å spille dette nye våpenet mot Samuel Shankland. Senere har både Aronian og en rekke andre 2700+ -spillere lekt seg med dette våpenet som jeg selv likte godt i min tid tross teoriens fordømmelse av trekket. Jeg har rett og slett aldri helt skjønt hvorfor dette frigjørende trekket var dårlig fordi e-bonden går ikke tapt sånn helt uten videre.
Nakamura leder Grand Chess Tour og det fargelegger beslutningene han tar…
Foto: Spectrum Studios
Et svært lærerikt parti
Grischuk-partiet ble svært instruktivt og han spilte nydelig sjakk i dette oppgjøret. Kan knapt gjøres bedre. Ta sentrum, konsolidere en stor terrengfordel, skape et initiativ på kongefløya, drive hvit tilbake, rette inn skyts mot hvits svakheter og angripe for full musikk. Deretter skal en vinne sluttspillet på utsøkt vis! Kan det gjøres bedre? Nei, det kan knapt det. Dette var drømmen til Grischuk i Saint Louis. Å spille et sjakkens Mona Lisa – et parti som er stort nok til å vises i Drømmenes teater. Som kan vises på de største arenaene, gå rundt i bøker, vises på storskjerm fra YouTube og legges i partisamlinger som bærer hans navn og hever hans hode høyt. Det er nemlig gøy å se Grischuk spille opp sin beste sjakk og ikke bli felt av tidsnød. Se han spille ned motstanderen etter alle kunstens regler og lære hvordan god sjakk skal spilles. Gratulerer Alexander – du er stor!
Grischuk med dagens parti – en herlig spiller og et fargesprakende menneske
Foto: Lennart Ootes
Magnus vil bygge selvtillit før VM
Magnus ville ikke drikke sjampagne mot Aronian. Den som intet våger – intet vinner sies det på norsk og Magnus våget ikke å utfordre Aronian i en sicilianer denne gang selv om det må ha vært det prinsipielle i dag. Vi har nemlig sett at Aronian går inn i hoved-variantene i blant annet Najdorf – så Magnus kunne kommet rustet til tennene med teori mot Aronian hvis han hadde villet gjøre jobben og lest seg opp. Vi ville fått en fantastisk parti der vil jeg tro. Grunnen til at jeg stresser dette er at jeg mener det er prinsipielt er riktig å spille krevende svartåpninger mot en førstereisgutt i e4-landskapet. Aronian har nettopp begynt på e4-reisen sin. Riktignok spilte han mye e4 da han var ung, men noen svoren e4-spiller har han ikke vært siden 2002-03 og det tar tid å bli kjent med de sicilianske fjell-landskapene på nytt. Der er det verdens tøffeste sjakk spilles. Magnus kunne latt han smake på dragen, på Sveshnikov, på en Kalashnikov eller en Najdorf eller sågar på Kan-varianten eller Taimanovs roligere farvann. Magnus kan alt og han kunne godt våget å se om Aronian kunne sin siciliansk ABC fra første skoledag. Men det er VM-år i år og da er det forståelig at Magnus ikke vil risikere. I stedet fikk Aronian lov å spille skolesjakk. Han fikk lov å gå inn i italiensk og han fikk lov å spille på to resultater da Magnus tidlig ble fratatt eget motspill. Nok et kjedelig parti fra Magnus, men resultatmessig er det helt OK med en remis mot Aronian som leder – og det er det som teller for en verdensstjerne som Magnus.
Hvor går ferden videre, Magnus Carlsen?
Foto: Lennart Ootes
Underveis undervurderte forresten begge parter en gylden mulighet til stor fordel for hvit. Aronian kunne nemlig tvunget Magnus til å gi dronninga for to tårn – en byttehandel Magnus gjerne gjør 9 av 10 ganger og applauderer den. Men dette ville vært den 10 gangen der han slett ikke ville kvitte seg med dama. For etter den forserte sekvensen: 21. Lxa7 Dxe1+ 22. Txe1 Txe1+ 23. Kh2 Txa7 24. Dd2! er svarts stilling i Jeopardy – brikkene koordinerer ikke og etter 24…Te8 25. Sf5! Taa8 26. Df4 ser det allerede svært farlig ut for svart og etter: 25. Df4 Ra8 26. Dc7 b5 27. Db7! Tae8 28. axb5 T8e7 29. Dc8+ Te8 30. Dc5 axb5 31. Dxb5 har hvit vunnet sin første bonde og står svært godt i følge Stockfish 9 og sunn fornuft. Verdien er over 0.8 på Stockfish på dybde 46 og det er absolutt noe å bygge videre på. Likevel sa Magnus at han ikke var redd for en variant der hvit vant bonde før svart fikk koordinert brikkene sine – men at han kanskje burde vært det… Det ble i stedet remis og slik går det ofte når ingen vil spille det interessante trekket som skaper dynamikk og setter fart på lokomotivet.
Caruana søker en leksjon i angrepsspill når han møter Mamedyarov
At Mamedyarov og Caruana liker sjampagne vet vi – de våger begge og de vet å manøvrere skuta gjennom stryk og fossefall. Jeg har alltid tenkt at Caruana godt kunne roet ned noen hakk mot akkurat Mamedyarov – som han har minusscore på – og som det ofte blir tøffe oppgjør mot. Men det er som om Caruana vil ha sin leksjon med godt angrepsspill eller gi en leksjon med godt angrepsspill. Han freste på i dagens oppgjør og smelte til med 5…b5 i en mottatt dronninggambitstilling der både Lb4! og c5 er anerkjent teori. b5 er dog spilte av Kasparov i lyn og av Morozevich og en lang rekke andre stormestre og av Caruana selv(!) i to partier med kortere tenketid. Så helt bortreist er ikke trekket – selv om det ser merkelig ut. Ja, for hvit får en liten fordel som er langvarig og bøndene som er splittet kan ikke limes sammen igjen. Selv om svart klarer å tviholde på c4-bonden – slik at materiellet er likt – så er den svarte stillinga mer interessant enn den er god. Men så var det dette med å drikke sjampis igjen, da – skal alle spille Berlinforsvaret og Lasker-varianten blir både livet og sjakken veldig kjedelig.
Mamedyarov trengte ikke å by opp til dans – det gjorde Caruana gladelig!
Foto: Spectrum Studios
Caruana våget da også noe, og det ga avkastning da Mamedyarov ikke fant de beste trekkene – hvem gjør vel det? Caruana spilte rett og slett best sjakk av de to og presset på for seier. Men form-spilleren Mamedyarov lot seg ikke pille på nesa og han klamret seg fast til remissonen og holdt seg der partiet ut. Caruana fikk leke seg med både et kongeangrep og en fribonde han fikk helt ned til c3 før det var bråstopp, men han fikk aldri noe mer. Dermed endte dette spennende partiet med en remis – men begge kamphanene fikk brust med fjærene, begge fikk trent opp kampmusklene og begge fikk fornyet selvtillit etter mye godt publikumsspill og det er da noe å se tilbake på.
Mamedyarov spilte ikke sin beste sjakk mot Caruana og var hardt presset i dag…
Foto: Spectrum Studios
Berlinsluttspillet er fortsatt svært remispreget…
Wesley So må få opp dampen om han skal ha noen sjanser til å få seg en Londontur. Mot Vachier-Lagrave var det derfor rart at han styrte inn i Berlinforsvaret i stedet for å spille noe mer fargerikt med sjanser i. For selv om Wesley var rustet til tennene med tjukk teori, selv om han fikk inn en Aronian-variant som virker ufarlig for svart – nemlig sekvensen Le7, Sh4 – og selv om han aldri var i fare i dette oppgjøret – har han lite å være stolt over. Til det ble partiet for tamt og forsøket for dårlig. Det skal selvsagt hvitspiller Vachier-Lagrave ha sin del av skylden for og da han tillot 16…g5! luktet det allerede remis lang vei – remis ble det da Wesley kun hadde en svakhet hvit kunne spille mot og en trenger som kjent minst to svakheter i sjakk for å skape noe reelt spill.
Vachier-Lagrave med kjedelig remis mot Wesley So i Berlinsluttspillet
Foto: Spectrum Studios
Karjakin fulgte Botvinniks råd
Etter to strake tap og hvite brikker i dag valgte Sergey Karjakin å følge Botvinniks råd. Ta en enkel remis, kom deg på scoringstabellen og ikke tull mere. Som sagt så gjort – dermed fikk vi en kjedelig åpning i det Sergey spilte sitt gamle teoritrekk 1.e4, Anand spilte sin gamle yndlingsvariant – åpen spansk og begge parter styrte inn mot en remisvariant som er gammel som alle hauger og spillerne hadde intet nytt å tilføye teorien. Alekhine fant 13.Dd5 mot Teichhmann i Berlin i 1921 og vant selvsagt partiet den gang – men senere forbedret «Åpen spansk-mester» Tarrasch hele varianten og det var bare å synge halleluja og si Amen for så å gravlegge den varianten for hvit. Men et remisvåpen er det og remis var det Karjakin ville ha i dag.
Firedelt ledelse
Magnus, Aronian, Grischuk og Mamedyarov er i tet – alle med 2 av 3 mulige og jeg vet at Henrik Carlsen er i Saint Louis og støtter Magnus denne gang. Ellers er selvsagt sekundant og trener Peter Heine Nielsen på plass i USA og Magnus har dermed støtteapparatet på plass og VM-forberedelsene er nok også godt i gang og denne turneringa er utvilsomt del av VM-oppbyggingen. Vi gleder oss til fortsettelsen og vi ser gjerne Grischuk sitt praktparti nok en gang!
Wesley So må få maskinen i gang og lokomotivet må dra om han skal til London!
Foto: Spectrum Studios
Her er partiet mellom Nakamura og Alexander Grischuk:
Aktuelle lenker:
Hei og takk for spennende lesning og resymé fra Sinquefield. Ikke noe spesielt å si unntatt at jeg og sikker mange andre er ‘silent readers’ av dine alltid spennende betraktninger. Og jo, en ting: Skulle ønske Magnus var like ‘medievennlig’ som resten av Sinquefield-sirkuset. Der blir han slått… av hele gjengen! Men så er det kanskje slik at man også blir litt mer reservert som intervjuer når man snakker med selve ‘kongen’! 🙂
Erling
Takk – hyggelig at folk gir lyd fra seg! Selv om jeg har statistikk som viser flere hundre ulike lesere hver eneste dag, så er det jo kos å høre noen go’ord fra dere…
Synes Magnus klarer seg bra som verdensmester, jeg da. Ikke like kvikk i replikken som Nakamura og Grischuk selvsagt – men bedre enn de fleste. Forøvrig hadde Magnus en noe unødvendig utblåsning mot Maurice Ashley i Paris i fjor etter å ha blitt spurt et spørsmål der Maurice indikerte at Magnus sine partier ikke var «smooth» – og dette fyrte Magnus seg ordentlig opp over og virket såret… Etter det har nok Maurice dessverre begynt å veie sine ord på gullvekt når han snakker med Magnus.