Hikaru Nakamura vs. Magnus Carlsen på Henie Onstad kunstsenter
Foto: Ole Morten Persen

 

I dagene 9.-13. februar 2018 spilles det en uoffisiell verdensmesterskapskamp mellom Magnus Carlsen og Hikaru Nakamura på Henie Onstad kunstsenter på Høvikodden i Bærum. Fischersjakk, som vi kaller det på norsk, er en spesiell art av sjakk der bøndene står på de vanlige utgangsfeltene sine på 2. og 7.raden, men der offiserene stokkes tilfeldig rundt etter noen få, men viktige regler. En av disse er at de to løperne må stå på ulike farge. Tilsammen gir disse få reglene oss 960 mulige utgangsstillinger – og da ingen av disse er teoretisk vunnet for hvit (trolig er det slik) – så gir den største fordelen en kan få i en av dem, ifølge Stockfish en fordel på 0.57. Dette er med andre ord et utmerket utgangspunkt til å spille en kreativ, spennende form for sjakk med mindre pugg og større vekt på spillforståelse.

 

De historiske mestrene

Fischer kom opp med reglene og regnet seg frem til de 960 ulike stillingene i september 1993, og i 1996 prøvde han å popularisere spillet for første gang. Men i realiteten ble det ikke særlig populært før arrangøren i tyske Mainz begynte å arrangere VM i Fischersjakk i 2001 og da begynte noen å spille det på nettet også. Det vant Peter Leko som vant den første VM-tittelen, da han slo Michael Adams med sifrene 4½–3½ i VM i 2001. I 2002 ble Peter Svidler vinner av en større åpen turnering, som kvalifiserte til VM-finale mot Leko året etter. I stedet for vilkårlig å plukke ut tilfeldige utfordrere hadde arrangøren nå sett viktigheten av å arrangere en åpen turnering der en utfordrer kunne spille seg frem til en VM-match. Så Peter Leko satte VM-tittelen sin på spill først i 2003 – der han møtte utfordrer Peter Svidler – som på sin side spilte seg frem til sin VM-finaleplass ved å vinne i 2002. Peter Svidler vant så finalen mot Leko med 4½–3½ og ble mester i 2003.

Tittelen sin forsvarte han frem til 2006 etter nye seire mot utfordrerne Aronian, som ble slått 4½–3½ i 2004, og Zoltan Almasi, som ble slått 5-3 i 2005. I 2006 møtte Peter Svidler så sin overmann i Levon Aronian – som deretter beholdt tittelen sin ved å slå Anand i 2007. I 2008 var det VM-fritt år, men Nakamura vant en åpen turnering og ble finalekandidat det året. I 2009 fikk vi så en ny uoffisiell verdensmester i Fischersjakk. Hikaru Nakamura hadde altså spilt seg til seier i en stor åpen turnering i 2008 – og i 2009 knuste han den sittende verdensmesteren Levon Aronian med sifrene 3½–½ – tidenes mest suverene mester var kåret.
Dessverre la arrangøren i Mainz ned hele sitt uoffisielle VM-program i 2010 – på grunn av finansielle problemer i forbindelse med finanskrisen – og dermed har det ikke blitt noe fokus på Fischersjakk de siste årene.

Arrangøren i Oslo har altså ikke kåret en VM -vinner før eller kåret en utfordrer til Nakamura basert på Fischersjakkspill etter en rettferdig metode. Slik det ser ut har de gitt plassen til Magnus Carlsen ved å kuppe arrangementet i fravær av andre interessenter. Magnus, som er regjerende verdensmester i vanlig sjakk, er ellers en utsøkt kandidat og vi kan leve lenge med den fremgangsmåten så lenge Magnus er suveren og så lenge en kan hevde at Nakamura sitter på «tittel-belte» i denne disiplinen den dag i dag. Slik sett er det altså et verdensmesterskap i Fischersjakk som spilles på Høvikodden og skulle en arrangør i Norge bli giret på ideen sammen med NRK – kan det være mulig å skape noe mer ut av dette i årene som kommer. Jeg vet at Reykjavik senere i vår skal arrangere en Fischersjakkturnering – så kanskje er dette starten på noe større?

 

Marmorbordet er laget av samme type marmor som Fischer sin gravstøtte er av
Foto: Ole Morten Persen

Første matchparti

Første matchparti i kampen mellom Nakamura og Carlsen ble en tam menuett i mai – altså en slags rolig pardans fra gamle tider, der det ikke skjedde all verden, men der partene gjorde mange små trekk eller dansetrinn om du vil. Vi fikk dermed en sedat start på mesterskapet med Magnus som hvit i det som lignet en symmetrisk engelsk åpning i det hvit spilte 1.c4 og svart svarte med 1…c5 og partene konsentrerte seg så om sentrumsspill og det å få kongen i sikkerhet og tårnene i spill. En kjedelig remis.

Andre matchparti

Med Nakamura bak de hvite brikkene ble det mer fart, mer konkret sjakk og mer angrepsspill. Magnus sa i et intervju før partiet at han tenkte det var mest naturlig å starte spillet fra denne spesielle utgangsstillinga med c4 eller d4, og derfor startet like godt Nakamura spillet med 1.e4!? – han sa etterpå at han gjorde dette for å overraske Magnus. Det ble etter dette en slags siciliansk spill der hvit prøvde å sette opp en slags Maroczy-Bind i sentrum med e4 og c4 etter å ha brutt tidlig med d4!. Det fikk han bare delvis til da Magnus brøt opp med b5 tidlig på originalt vis og Nakkis fikk raskt opp en fordel basert på planen h4! fulgt av Th3-g3/c3! I dette partiet hadde Nakamura fordel og han kunne med et taktisk slag økt fordelen til noe som lignet på klar fordel til hvit. En sterk plan var 21. Txe7! Dd6 22. Txa7 Dxd2 23. Dc7! med store komplikasjoner der hvit vinner det ofrende materiellet tilbake og ifølge Stockfish gjør hvit dette med renter og står godt her. Nakamura klarte aldri å gire om, og å gripe de taktiske sjansene han fikk, og dermed var det Magnus som fikk et godt spill!

Ja, for partiet snudde og Magnus hadde stor fordel underveis i midtspillet og hadde vår mann skjønt hvor godt han virkelig sto – ville han nok sett flere muligheter som kunne ført frem til noe med substans i. Slik det gikk, så var Magnus godt fornøyd med remis – og han prøvde rett og slett ikke hardt nok å vinne dette oppgjøret som ebbet ut i remis.

Tredje matchparti

Dette partiet åpnet svært uortodoks, da en nesten alltid spiller en bonde to skritt frem, for å ta terreng, i både sjakk og i Fischersjakk. Det gjorde ikke Nakamura med hvit i tredje parti der han nøyde seg med 1.f3!? Dermed ble det et rolig og originalt spill som gavnet Magnus sin sak mest. Allikevel svinger disse partiene mye, da de er originale strukturmessig og spillerne ofte ikke helt forstår stillingens krav – selv på dette nivået. Nakamura hadde blant annet en gylden sjanse til å spille 17.g4! som ville gitt hvit stor fordel og med hvit har Nakamura egentlig presset Magnus tidlig i begge hvitpartiene.

Men når Nakkis ikke fikk til noe i starten av partiet klarte Magnus å få løperen sin til a7 der den hindret den hvite, korte rokaden og dermed fikk ikke Nakamura stokket rundt på brikkene slik at tårnet i kroken kom med. Dermed spilte Magnus med tårn over i angrepssonen og med et mer konkret, teknisk sterkt spill – i Fischer sin ånd – så ville Magnus ha vunnet dette lett. I trekk 25 viste maskinen at svart kunne fått helt avgjørende fordel og selv etter at dette glapp hadde Magnus vinstspill på brettet lenge. Men ålen Nakamura slapp av kroken denne gang også og da Magnus fikk sveivet inn partiet var det kun tang og tare igjen på kroken. Partene tok remis ved trekkgjentakelse i trekk 44. et greit resultat.

Fjerde matchparti

Dette partiet ble virkelig uortodoks – og etter få trekk var spillerne virkelig langt ute på viddene der ingen sjakktrekk er gjort før og der ingen stier er tråkket opp. Magnus spilte den dypsindige sjakken han er kjent for. Skremme, temme, klemme. Først skremmer han ved å forsøke å angripe kongen. Ikke nødvendigvis fordi han tror angrepet slår igjennom, men for å skape svekkelser, ubalanse og noe å spille på. Så temmer han svarts motspill, trykker han ned i gjørma og vinner en bonde. Deretter er det tid for å klemme. Å sakte sette svart på prøve etter prøve over tid – helt til krampa tar motstanderen og til tiden blir kortere og kortere og oppgavene blir vanskeligere og vanskeligere og til slutt kollapser alt under presset. Til slutt knakk også Nakamura i et teoretisk remissluttspill, av den typen en må ha godt med tid for ikke å dumme seg ut i, og der ingen trekk er en selvfølge. Nakamura var dødsdømt i dette sluttspillet på grunn av tiden siden det ikke ble spilt med tilleggstid. En fin seier for Magnus – men ikke noe stort sjakkparti.

Fischersjakk og Fischertid

Hvorfor de ikke spiller 100% i Fischer sin ånd er for meg en gåte. Kanskje er årsaken at de ønsker mer spenning på TV, og at de derfor søker tidsnød som skal gi ekstra puls, ekstra spenning og de helt store tidsnødsduellene. Dette er ikke nødvendig. Tidsnødsdueller blir det også med tilleggstid (Fischertid) og de er spennende nok selv om klokka ikke tikker ned mot 0 i samme grad. Fischer sine to store ideer var ellers at en skulle skjære bort tilfeldighetene vanlig sjakk hadde og at en skulle få mer kreativitet frem i spillet slik at den beste sjakkspilleren vant. Derfor mener jeg at det er uklokt å la spillerne forberede seg med datamaskin før partiene. Ideen til Fischer var å stille opp stillingen på brettet og gå rett på sak! Det hadde vært mye mer morsomt spør du meg.

Åpningene i Fischersjakk

Åpningene i denne formen for sjakk trenger ikke å være så ulik vanlig sjakk. Det handler om fire prinsipper. Å ta mest mulig terreng – altså det å få en romfordel. Å kontrollere sentrum – altså å få fotfeste på brettets viktigste felter. Å få kongen i sikkerhet og få brikkene i spill og til å samarbeide. Så allerede tidlig i spillet er det viktig å få fotfeste i sentrum – i starten handler det altså om å kontrollere de viktigste feltene på brette og å vinne disse før motstanderen gjør det. Dernest handler det om aktivitet og terreng. Når en vinner felter og terreng må en få harmoni – dette er nøkkelen i spillet i Fischerrandom slik jeg ser det. Å få bønder og offiserer til å samarbeide slik at de kontrollerer mest mulig, og gir hverandre flest og best muligheter i fortsettelsen.

Så må en hele tiden ta inn over seg motstanderens planer. Å spille sjakk er nemlig ikke som å sitte hjemme på gutterommet og bygge lego. Det er mer som å sitte i barnehagen med din beste venn, eller verste fiende, og bygge lego! Dere bygger f.eks. en stor konstruksjon sammen – og da er begge arkitekter. Av og til er du sjefsarkitekt og dine planer slår inn – av og til havner tegningene dine i søpla og motpartens arkitekturtegning slår inn. Kunsten blir da å få satt på de siste klossene der du ønsker det på deres felles kunstverk – ved å sette sjakk-matt når sjansen byr seg…

Min erfaring

Jeg forsøkte å spille et par knipper med Fischersjakk på LiChess for en dag siden for å sette med inn i hvor vanskelig dette var. Hvor mye som eventuelt var likt med vanlig sjakk og hvordan en måtte tenke. Det ble kun 7 partier ut av det, så så mange erfaringer fikk jeg ikke, men jeg vant alle oppgjørene og jeg spilte meg lekende lett over den grensen jeg hadde satt som mål i elo – uten å tape noe parti. Det gir meg kanskje ørlite lærdom om spillet – som vanlige klubbspillere kan få del i.

I Fischersjakk er det av og til svake punkter som ikke finnes i vanlig sjakk. Spot disse og vær oppmerksom på både bønder og offiserer som ikke er dekt i åpningsstillingen – om dette er tilfelle er det nemlig svakheter som kan utnyttes. Det er oftere enn du tror at slikt faktisk kan utnyttes, og er ikke bonden på a2 dekt, kan den åpenbart tapes. Lær deg å tenke kongesikkerhet fra et tidlig stadium – men ikke bruk trekk på å få kongen i sikkerhet før det er nødvendig. I åpningspillet er nemlig prioriteten å få andre goder som sentrumsdominans og terreng først. En god struktur er nemlig roten til alt godt! Aktive offiserer som samarbeider er hele veien viktig og rokaden kommer ofte langt ut i spillet, og mer som en følge av nødvendighet enn som en følge at du vet hvordan du gjør det. Husk at initiativet er noe du må kjempe for. At en dårlig plan er bedre enn ingen plan og at alle gjør klare feil i dette spillet slik at du kjemper like sterkt når du står dårlig som når du står godt. Øvelse gjør mester. Lykke til kjære leser!

Magnus sin tilnærming

Magnus søker det kjente i Fischersjakk. Han ønsker seg harmoniske bondestrukturer, han ønsker seg standardplaner og en mulighet til å gjøre sjablongtrekk. Magnus prøver altså å få den disharmoiske utgangsstillingen til å bli mer i harmoni med vanlig sjakk og dermed mer strukturelt håndterlig. Det er der han har sin kjære lekegrid, det er der han har sin komfortsone og det er der han spiller best sjakk. Fischersjakk er mer Nakamura sitt spill i prinsippet. Et spill med mer rom for angrepssjakk og derfor gir amerikaneren mer motstand i dette spillet, enn i vanlig turneringssjakk. Hvitserven bør gi et initiativ og Magnus har så langt vært klart mest presset med de svarte brikkene – der det er verre å finne en trygg havn og en sikker vei fremover.

For vi mennesker brukte først mer enn 200 år på å spille «skolesjakk». Italiensk og spanske åpninger i ånden etter Ruy Lopes, Greco og Modonese mestrene i Italia var god latin i årevis og er det fremdeles. Nærmere 100 år gikk med til å spille kongegambit, Evansgambit og andre gambitåpninger, mens fløyspillet kom endel senere og tok ikke virkelig av før i 1920-årene med Hypermodernistene.

Når du tenker på dette og tenker at utgangsstillingen vi har i sjakk kun er 1 av 960 – så skjønner du hvor mange fallgruver de skarpeste åpningen i Fischersjakk har. Åpninger der tårnene står nærmere midten av brettet slik at de kommer raskt med i spill. Der er det feller som heldigvis ikke er kjent for noen av partene – men som er så skumle som bare det. Uansett, ofte skjer dette i skarpe åpninger der begge er på bar bakke: En spiller faller i en «felle» – den andre ser det ikke og spiller videre på sin hovedplan – som den andre faller ned i og vips, så står den første bedre inntil han faller i en liten felle, og vips – så utligner alt seg. Svingningene er altså dette spillets beste venn og de stopper ikke uten videre – pendelen fortsetter å svinge for mye er ukjent og da er sjakk veldig vanskelig selv for en stormester. Fischersjakk er nemlig mye vanskeligere enn vanlig sjakk selv om de har mye til felles. Scoren etter 4 partier er 5 – 3 til Magnus. Det gis nemlig 2 poeng for seier og 1 ett poeng for remis i hurtigsjakkdelen, mens det gis vanlig poengscore tirsdag i lynsjakken.

Aktuelle lenker:

TWIC der du kan laste ned partiene og lese mer

På ChessBomb finner dere alle partiene

Hos Wikipedia finner dere mer om Fischersjakk