William Steinitz kom på delt førsteplass i Wien 1882, som var hans beste turnering
Foto: Wikipedia Commons
Første store turneringen med god geografisk spredning og de 10 beste i verden
Wien 1882 var en virkelig en mannfolkturnering. Tøff, hard og lang! Turneringen ble spilt for å markere «Wiener Schachgesellschaft» 25 års jubileum og to ildsjeler samlet sammen 7500 Francs til premier for de 6 beste og Kaiser Franz Josef la på 2000 østeriske Gylden på toppen til en spesiell «Keiserpris» som skulle gå til den som gjorde en spesiell innsats. 9 år tidligere ble en av verdens første turneringer arrangert i Wien og med Steinitz som ledende spiller i verden hadde byen absolutt sjakktradisjonene i orden. Steinitz takket først ja, før de beste i verden takket ja i tur og orden slik at 9 av de trolig 10 beste i verden på den tiden deltok i turneringen som ble kjempesterk. Men først og fremst var den kjennetegnet av 18 deltakere som spilte dobbeltrunder slik at det ble 34 runder totalt! Selv på den tiden var det mye. Turneringen hadde ikke bare 9 av de 10 beste i verden i sine midte – de hadde også den beste geografiske spredningen noen sjakkturneringen hadde hatt. Szymon Winawer og Mikhail Chigorin kom fra Russia, George Mackenzie og James Mason kom fra USA, Joseph Henry Blackburne fra England og Louis Paulsen fra Tyskland og ellers spillere fra Østerrike/Ungarn.
Szymon Winawer fra Russland hadde sitt livs støre øyeblikk i Wien
Foto: Wikipedia Commons
Alle ville slå Steinitz!
Steinitz var den store spilleren på den tiden. I ettertid vet vi at han vant VM-tittelen i sjakk 4 år senere, men på den tiden visste de at han hadde slått Joseph Henry Blackburne, som ble regnet som en av de fremste spillerne. hele 7-0 i 1876 – men etter det hadde ikke Steinitz spilt noen offisielle matcher eller turneringer. Kun simultaner, vennskapspartier og pengespill. Så alle ville slå den de tenkte var en rusten Steinitz. Dessverre for dem var Steinitz raskt i form og etter halvspilt turnering var han kun ett poeng bak ledende Mackenzie og halvpoenget bak sin største rival Winawer. I mål kom William Steinitz og Szymon Winwer likt etter 34 runder – begge med 24 poeng hver! Dermed ble det omkamp om førsteprisen i turneringen. Denne omkampen endte 1-1 og dermed delte de både turneringsseieren og pengepremiene broderlig. Dette kan sies å ha vært begges største turneringsseire, men først og fremst var det en seier for sjakken å få avviklet en så storslått turnering mellom de beste i verden. Tidlig i turneringen endte for øvrig Steinitz sin berømte serie på 25 seire på rad i det han spilte remis i 3. runde mot Mackenzie. Johannes Hermann Zukertort vant for øvrig Keiserprisen – det var han som hadde best score mot de tre på pallen! Steinitz som hadde jobbet frem posisjonsspillets regler i årene der han var borte fra sjakken – valgte i noen partier å spille sitt gamle taktiske angrepsspill og i andre sitt nye posisjonsspill.
(C) Design av Jan S. Berglund aka Sjakknissen
Et av de mest spennende partiene fra denne turneringen er Steinitz sin kongegambit mot Chigorin:
Johannes Zukertort vant Keiserprisen og fikk etter hvert VM-kamp i 1886
Foto: Wikipedia Commons
Aktuelle lenker:
Steinitz, ja, det var match spilleren sin! Han hadde vel 38 (eller var det 28?) matchseire på rad før han dunket borti en viss ung herremann ved navn Emmanuel i 1894… Wynawer/Winawer er vel en av de glemte mesterne i dag, likeså Zukertort – eller Sukkertopp som han en gang ble kalt 🙂
Takk for innsiktsfull kommentar, Jøran.
Steinitz er på en måte den mest undervurderte verdensmesteren fordi han levde i en tid der det var han som måtte stake ut kursen og finne de posisjonelle spillereglene for spillet slik at han selvsagt ikke spilte med samme perfeksjon som Capablanca som hadde fått svært mye lagt til rette av sine to forgjengere.