«Århundrets sjakkmatch» mellom Fischer og Spassky i 1972 kommer høyt opp
Faksmile av: El match del siglo by L.Pachman (Barcelona, 1972)

 

Da er jeg klar for å ta deg med inn i en subjektiv reise gjennom sjakkhistoriens VM-matcher. For oss sjakkelskere er jo VM-matcher noe helt spesielt og vi som har ni-studert sjakkhistorien har sett alle de vel 1000 partiene som er spilt hittil i den klassiske VM-historien. Hvilken match er så den beste? Det er ikke lett å si og i dag skal jeg ta dere med gjennom 10 matcher som har betydd mye for meg. Det blir som å sammenligne epler med appelsiner eller bananer å si hva som er de beste matchene. Derfor blir denne reisen høyst subjektivt og den er farget av hvilke bøker jeg har lest og hva jeg har studert mest vil jeg tro. Den finnes ikke noen entydig fasit på området og smaken er som baken – delt!

Men noen matcher har flere fasetter enn andre, mer å spille på om du vil. De har større drama, bedre enkeltpartier, flere avgjorte partier og mer god sjakk. Så når jeg rangerer 10 av de matchene jeg har hatt størst glede av å studere i sjakkhistorien – så er det fritt etter hukommelsen og faktorene jeg har estimert etter – er faktorer som antall gullpartier, store øyeblikk, at spillerne står til hverandre, spenning og dramatikk. Her er listen slik jeg ser den for meg akkurat nå – men den vil garantert se annerledes ut neste gang jeg har vært gjennom et dypdykk i denne vidunderlige sjakkhistorien som vi aldri legger helt bak oss. Uansett er dette er en jevn call. Jeg velger å gi VM-matchen mellom Magnus og Karjakin 10. plass. Den var spennende, den var velspilt og den hadde en X-faktor ikke så mange VM-matcher har. Jeg kan selvsagt ikke utelate de tre store matchene mellom de to K’ene Karpov og Kasparov. Returmatchen, revanjematchen og Sevilla-matchen. På en 9. plass kommer revansjen som glapp – altså 1986-matchen mellom Kasparov og Karpov. Den kunne slik jeg ser det fort forsvart en førsteplass på listen på en god dag – den har nemlig alt bortsett fra at en ny verdensmester ikke ble kåret! I stedet lar jeg to andre vidunderlige matcher mellom de to K’ene få mer oppmerksomhet denne gang. De er slett ikke noe dårligere og det er som nevnt en close call dette med VM-matcher for det er så mange som er så veldig gode slik jeg ser. Så la oss ta lista mer nøye fra nr. 8 og opp til vinneren nr. 1…

 

 

Åttendeplass går til:  Anand – Kramnik 2008 i Bonn

For et kraftfullt spill fra Anand. For noen forberedelser. Og for noen moderne klassikere som ble skapt! Når to av sjakkens giganter møtes skal det sprudle som i et Champagneglass og det skal sprake med ild på brettet i viktige øyeblikk – ved skal kastet på bålet, vinneren skal risikere noe og publikum skal få sitt. Matchen i tyske Bonn hadde alt – til og med en dråpe vemod da noen av oss skjønte at Kramnik aldri ville reise seg helt etter fallet og bli verdensmester på nytt – skjønt visste vi egentlig det? Kramniks karrière er eventyrlig, men det er også Vishy Anand og i 2008 hadde han et av de sprekeste og mest kreative sekundant-teamene som VM-historien har sett med Peter Heine Nielsen og Rustam Kasimdzhanov i spissen. De utarbeidet Bonn-varianten – en skarp spillemåte i Meranervarianten i semi-slavisk og Anand påtok seg der en dobbeltbonde tidlig og ofret sågar bonden på b5. Til gjengjeld fikk han brukt motangrepsmusklene sine, han fikk inn lange forberedelser og han fikk spilt et flott angrepsspill. Kramnik er ikke født bak en gråstein, og han slo tilbake i etter tre innledende tap – men det var for sent og Anand spikret matchen i det 11. matchpartiet ved å forsere remisspill. Matchens anti-klimaks var at noe av spenningen gikk ut av matchen etter at Anand ledet hele 3-0 etter 6 av 12 stipulerte partier. Men matchen hadde mye godt spill, den hadde svært severdige partier og den var både artig og interessant. Favorittpartiet mitt i matchen er 5. matchparti – det med Se3 – du husker? Matchen endte altså 6.5 – 4.5 – det tolvte partiet ble forøvrig ikke spilt.

 

Her et slagkraftig og svært velspilt parti fra Anands side:

 

 

Syvendeplass går til:  Botvinnik – Smyslov 1954 i Moskva

Er dette historiens mest undervurderte match i vår tid? Smyslov tapte to VM-matcher mot mektige Mikhail Moiseyevich Botvinnik – i tillegg ble han nr. 2 i VM-turneringen i 1948 etter den store Botvinnik. Men Smyslov vant matchen i 1957 før han tapte i 1958 og aldri mer ble verdensmester i sjakk. Den beste matchen mellom disse to gigantene synes jeg er 1954-matchen. Det er i hvert fall mest severdig med sine mange teoretiske nyvinninger, mange avgjorte partier og dramatiske avslutning. Matchen endte 12-12! Den hadde hele 14 avgjorte partier og midt i matchen, mellom 9. parti og 16. parti fikk vi åtte partier der alle fikk en avgjørelse etter kraftfull kampsjakk! Dette er virkelig en godbit om du ikke alt har gjort et dypdykk i matchen – så anbefales det varmt. Her finner vi en mengde morsomme partier i Winawerfransko g spill i Nimzo, kongeindisk, dronninggambit og Grünfeld. Smyslov forsvarte seg sågar i mottatt dronninggambit og i 54-matchen fikk vi se den ungdommelige Smyslov sin kraft og et friskere spill enn det han spilte senere i karrieren. Matchens store parti er selvfølgelig det 14. matchpartiet der Smyslov ofrer dronningen med svart i kongeindisk der han får tre lette offiserer i retur som blir et dødelig våpen i angrep. Synd at verdensmesteren satt ved uavgjort match den gang – men slik var det altså og Botvinnik fikk privilegiet av å sitte ved uavgjortmatcher to ganger – den første var mot Bronstein i 1951. Smyslov vant som kjent i 1957, men matchen i 1954 endte altså 12-12 og Botvinnik satt fortsatt på tronen.

Her et vilt, voldsomt og komplisert parti der Botvinnik vant i sin klassiske stilart:

 

Sjetteplass går til:  Alekhine – Capablanca 1927 i Buenos Aires

Magnus Carlsen sin favorittmatch! Dette er også regnet som en av de store VM-matchene blant at bredere publikum. Allikevel er det nok litt uheldig for matchen at det ble spilt en lang rekke ulike varianter av dronninggambit i alle partiene bortsett fra i det første matchpartiet der Alekhine vant i et franskparti med svarte brikker. Etter dette gikk Capablanca opp i en 2-1 ledelse før Alekhine slo tilbake med to strake seire i matchparti 11. og 12. Ellers har denne matchen det meste og de gjorde revolusjonerende fremskritt rent sjakklig i denne matchen som virkelig er spilt på et høyt nivå. Her er det eventyrlige sluttspill som jeg bare får lyst til å studere enda dypere enn det en normalanalyse gir anledning til, her er kritiske midtspill og sluttspill som Alekhine overlever på det utroligste vis, men også Capablanca overlever noen partier han burde tapt. Opp mot matchparti 30 tok Capablanca inn på Alekhines ledelse, men han klarte ikke å vinne kritiske partier med materiell over og det endte med Alekhine-seier. Mye flott forsvarsspill og fine angrepspartier fra mesteren og et sunt posisjonsspill som viste at Alekhine var mer en dronningofferets mann. Alekhine var på toppen av karrieren sin på dette tidspunktet rundt 1930 og han kunne fort vunnet en omkamp mot Capablanca også – det skjedde som kjent ikke da Capablanca ikke fikk noen returmatch. Alekhine vant 1927-kampen så klart som 6-3 – men som nevnt hadde Capablanca mange brente sjanser.

 

Her er et av Alekhines aller beste og aller viktigste partier i matchen:

 

Femteplass går til:  Tal – Botvinnik 1960 i Moskva

Før Tal ble virkelig syk – var han en maktsentrum i sjakk i kraft av sitt angrepsspill og matchen mot Botvinnik byr på så mye kreativitet, så mye storhet og så mye spennende sjakk at det er eventyrlig. Matchen som ble spilt i Pushkin Teateret var som en storslått fotballkamp der noe av publikumet måtte stå ute for å følge med på store demonstrasjonsbrett. De flokket seg alt under første matchparti der Mikhail Tal spilte kongebonden frem og Botvinnik forsvarte seg med den franske forsvaret. Tal spilte i en Winawer det frekke 11. Kd1 og han vant i stor stil et virkelig flott parti! Knallspill fra start til mål og en moderne computer vil kanskje bare lure litt på dette provokative 11. Kd1 – var det virkelig nødvendig!? Kanskje ikke – men det gjorde jobben sin og Tal slo en psykologisk punch mot Botvinnik fra start. Det skulle komme flere harde slag fra Tal! Alt i det 6. matchpartiet, med svart i en kongeindisk, gikk Tal nesten bananas og ofret en springer for det jeg vil kalle en svært interessant kompensasjon selv i dag. Men gjør en slikt mot selveste Patriarken i sovjetisk sjakk? Det er akkurat det en gjør om en vil storme borgen, kutte forsyningene av ikke gi ny energi til mesteren, men ryste han ved grunnvollene. Hva er mer rystende enn å ofre så mye materiell med svart at en står på randen til tap – for så å gjenoppstå bland de levende og vinne partiet? Intet – og Botvinnik gikk ned i dragsuget i parti nr. 7 før han slo knallhardt tilbake i parti 8 og 9. Men dette ble de siste seirene til Botvinnik i denne matchen der Tal imponerte stort og han vant soleklart. Boka om matchen, skrevet av Tal selv, er den beste VM-boka jeg vet om – den er både god, innsiktsfull og vittig. Tal vant så klart som 12.5 – 8.5 over Botvinnik – men matchen lever likevel evig på grunn av partimaterialet.

 

Her det berømte partiet der Tal spilte slik at han ble til en trollmann:

 

 

Fjerdeplass går til:  Kasparov – Karpov 1985 i Moskva

Nå snakker vi match! Kasparov vant til slutt en relativt klar seier etter at han vant et svært dramatisk 24.matchparti med svart! Karpov ville med seier her ha beholdt VM-tittelen sin. Revansjematchen i 1986 i Leningrad ble også meget god, men for meg er 1985-matchen hakket mer spennende og den har minst like god sjakk i seg som matchen i 1986. Det er også noe helt spesielt når alt står på spill i den siste matchpartiet – nr. 24. I tillegg spilte Kasparov to partier i denne matchen som det fortsatt går gjetord om. Jeg tenker da på det 16. matchpartiet der Kasparov med svarte brikker nedspiller Karpov etter alle kunstens regler etter at han i åpningen gjentok en litt tvilsom variant i siciliansk med svart – 9…d5!? Et offer som kan minne noe om Anands Bonnvariant i det svart ofrer en bonde for å få et initiativ. Kasparov storspiller i dette partiet, men også det siste matchpartiet der Kasparov finner trekk som 25…f5!! er minneverdig og et parti for evigheten. Matchen i 1985 var altså matchen der Kasparov ble verdensmester bare 22 år gammel. Med blant annet en rekke kompliserte Nimzoindere og sicilianere var dette en fantastisk match – bare å ta en ny kikk på matchen om du ikke har studert den de siste årene. Kasparov vant den 13-11.

 

Dette er et av mine absolutte favorittpartier – Kasparov på sitt beste!

 

 

Tredjeplass går til:  Karpov – Korchnoi 1978 i Baguio City

Denne matchen scorer høyest på drama. Vi snakker om parapsykologer, Yogaguruer, Yoghurtbegre med ulik smak og en psykologisk krig mellom øst og vest. Det er skrevet flere flott bøker om denne matchen – men den mest vidunderlige er selvsagt Bent Larsen sin Karpov Versus Korchnoi: World Chess Championship, 1978. Her skriver Michael Stean forordet – han var i Korchnoi sitt sekundantteam og visste hva som foregikk. Matchen startet med 7 remiser før kanonene på dekk fyrte løs og vi fikk en Karpov-seier. Karpov fortsatte så å føre an og ledet så mye som 5-2 lead og virket som en sikker vinner. Men Karpov slet i flere lange VM-matcher i karrieren og også i denne. Korchnoi kom sterkt tilbake i denne hatkampen der «alt» sto på spill og vant hele 3 av 4 partier mellom matchparti 28 og 31. Dermed sto det 5-5! Matchen, som gikk til 6 seire, ville dermed få sin avgjørelse en vei, eller den andre om en av spillerne vant et parti til. Det gjorde Karpov alt i 32. matchparti med hvit etter at Korchnoi tok stor risiko ved å forlate sin åpne spansk da han spilte Schmidt-Benoni via en Pirc-trekkrekkefølge. En spennende, morsom og sagnomsust match! Matchen endte 6-5 i antall seire.

 

Her det vemodige 17. matchpartiet der Korchnoi spilte bort en vunnet stilling:

 

 

Andreplass går til:  Fischer – Spassky 1972 i Reykjavik

Härligt härligt, men farligt farligt sang Bjørn Skifts i min ungdoms grønne dal – og matchen mellom Bobby og Boris var både Herlig og farlig på en og samme tid. Farlig for arrangøren da matchen fort kunne blitt en katastrofe som aldri fikk noen avgjørelse etter alle Fischers nykker. Farlig for Spassky som satte VM-tittelen på spill mot uhyre sterk motstander der et tap ville føre til et stort fall i anseelse i hjemlandet. Herlig fordi dette var midt under den kalde krigen og vi heiet da på USA! Herlig fordi Bobby var en gudeskikkelse på denne tiden – en størrelse sjakken aldri hadde sett maken til og aldri vil se maken til. At noen slår verdensklassespillere med de sifrene Bobby Fischer gjorde i 1970-72 vil ikke skje igjen og det vakte furore før matchen og stor oppstandelse i mange land i verden. I Argentina tok de helt av etter VM og møtte Bobby til feiring med et folkehav. Matchen i seg selv hadde sine klimaks tidlig i matchen og da Bobby spilte sitt vidunderlige spill i 6. matchparti med hvit i en dronninggambit måtte både Spassky og publikum i Reykjavik applaudere han – for en spiller! Her ble det spilt engelsk, Benoni, dronninggambit, spansk, Alekhine and you name it. Matchen hadde det aller meste og er den mest kjente VM-matchen i historien. Allikevel manglet den sjakklig spenning mot slutten da Fischer var alt for sterk for Spassky og feide han av brettet. 12.5 – 8.5 sier det meste.

 

Fischer sin stilrene seier i det 6. matchpartiet blir aldri feil å se:

 

 

Førsteplass går til:  Kasparov – Karpov 1987 i Sevilla

Dette er matchen som scorer høyest på spenning og det er den første matchen jeg fulgte LIVE. Matchen var ikke avgjort før et hengeparti i matchparti 24 var ferdigspilt etter 64 trekk og Kasparov kunne heve pokalen over hodet og puste ut et lettelsens sukk. Han forble verdensmester etter sin fire strake VM-matcher mot Karpov. Dette var også den nest siste av i alt 5 matcher mellom de to gigantene som sto så godt til hverandre. De to utviklet ikke bare hverandre som sjakkspillere under disse 5 VM-matchene. De utviklet sjakkteorien, de utviklet nivået i verden og de satte en ny gullstandard for hvordan god sjakk skulle spilles generelt og hvordan VM-sjakk skulle spilles spesielt. Den dag i dag er det mye å lære av å studere matchene mellom Kasparov og Karpov og matchen i Sevilla – der Kasparov ikke var helt på topp – men der Karpov kjente blodsmaken i munnvikene og vant 23. matchparti etter en bukk fra Kasparov – og selv trodde han skulle gjenvinne VM-tittelen.

Moroa startet alt i andre matchparti i en engelsk der Karpov med svart spilte sitt legendariske 9…e3!?, den fortsetter med en flott revansjeseier for Kasparov med hvit i 4. matchparti i samme åpning før Karpov igjen gikk opp i ledelsen gjennom en uren Grünfeld. Dette var altså matchen der vi fikk spreke engelske åpninger fra Kasparov og spennende teoridueller i Grünfeld med Kasparov som svart og ikke minst rosinen i pølsa – det herlige 24. matchpartiet som gjorde selve matchen. En tidløs match som bør nytes med något attåt. Matchen endte 12-12 og er den mest spennende match i historien.

 

Når Kasparov vinner på befaling er det bare en ting å gjøre – sjekke det ut!