Tal er blant de virkelig store – hvordan verdsetter du Trollmannen fra Riga?
Foto: Dutch National Archives | Wikimedia Commons
Trollmannen fra Riga skinner fortsatt, han er blant sjakkhistoriens aller største og har evig liv i sjakklitteraturen. Han er del av kongerekka og tidenes største angrepsvirtuos. Han er altså del av rekken med de ubestridte verdensmestrene i sjakk – kongene selv – og han spilte en forrykende kombinasjonssjakk som fikk det til å gå hett om ørene på mang en motstander. Spillere som Botvinnik, Bronstein, Geller og ikke minst Bent Larsen fant aldri ut av Mikhail Tal og alle disse prominente spillerne har Tal pluss score på. Han har også plusscore, +2, på selveste Bobby Fischer, men det skyldtes ene og alene at Tal slo Bobby fire ganger i kandidatturneringen i 1959 da Bobby kun var 16 år gammel. Etter det siste tapet skal Fischer ha forbannet seg på at han aldri mer skulle tape mot den mannen – det gjorde han da heller aldri mer.
Moderne maskiner elsker offerkonsepter
Tals storhet besto i det kreative, det spektakulære og det kunstneriske. Altså de store idéene som motstanderen bare kunne skimte rekkevidden av. I moderne sjakk har forøvrig dataprogrammer som bygger på neurale nettverk – som Alpha Zero og Leela Zero – skapt grobunn og et nytt grunnlag til å tro at konsepter Tal favoriserte – oftere kan ha noe for seg, enn det en tidligere har tenkt. De konseptene Alpha Zero og Leela Zero viser oss er nemlig mer enn bare spillbare – de er uhyre spennende og snur litt opp ned på sjakkforståelsen til trauste spillere i vår tid i forhold til tid, materiell og dette med initiativet i sjakk. Her er et ferskt eksempel i Tals ånd fra programmet Leela Zero i 2018:
Hvit trekker og vinner i dette partiet:
Ikke undervurder initiativet i sjakk
Det maskinene viser oss, er at initiativet er mer verdt enn det en får inntrykk av ved å se dagens toppsjakk, der utsagnet: «Det er bedre med en fugl i hånda, enn ti på taket» råder. Tal elsket å ha ti fugler på taket som lekte i stillingen hans. Han elsket å ikke vite utfallet av partiet, men å tro på egne sjanser. Han søkte initiativet i sjakk, men også det uventede og spektakulære. For Tal var det å spille et godt sjakkparti jevnbyrdig med å skrive et godt dikt. Hvert eneste parti skulle være et forsøk på å få til noe som tålte tidens tann – noe som kunne få evig liv innen sjakken. Tal var kunstneren ved sjakkbrettet, drømmeren som ble verdensmester og en virtuos i angrepsspill, kombinasjonsspill og komplikasjoner!
Tal og bøkene om han
Det er skrevet mange bøker om Tal, men de beste har han skrevet selv. Jeg anbefaler varmt hans «Life & Games of Mikhail Tal», men også hans bok om VM-matchen som han vant mot Botvinnik i 1960. To forrykende bøker som fortjener en bedre skjebne enn å støve ned i en bokhylle. Tal utviklet seg etterhvert til å bli en allrounder. Han trente Karpov på 70-tallet og fikk mye ut av det selv også. Etter møtet med Karpov ble Tal sterk i posisjonsspillet også, og alt trengte ikke å handle om å sette sjakk matt til enhver tid lenger. Dermed fikk Tal en ny epoke i verdenstoppen i sjakk på 70-tallet og med to legendariske serier av spill uten tap – entret han topp-2 i verden etter Karpov! Fra juli 1972 til april 1973 spilte Tal nemlig 86 partier på rad uten tap (47 seire og 39 remiser) og mellom 23. oktober 1973 og 16. oktober 1974 spilte han 95 partier på rad uten tap (46 seire og 49 remiser) og slo sin gamle rekord. I vår tid har ingen slått denne rekorden som står som verdensrekord på det høyeste nivået den dag i dag. I juli 1973 delte Karpov og Tal andreplassen i verden i sjakk etter suverene Bobby Fischer. Fischer hadde da 2780 – mens Karpov og Tal hadde 2660 som nr. 2-3.
Å kopiere Tals stilart er nesten umulig
Det finnes bare en Mikhail Tal. Kopier som Alexander Shirov og Alexander Morozevich blekner i sammenlignet på tre nivåer. De to sistnevnte ble aldri best i verden – ei heller ble de verdensmestere i sjakk. De har ikke spilt så mange spektakulære partier som Tal og ikke hevdet seg over tid på samme måten som Tal. Tal er spesiell. Trollmannen fra Riga ble lynsjakkverdensmester i 1988 i St John i Canada 51 år gammel med både Karpov og Kasparov til stedet! Kasparov røk ut for Kirill Georgiev med 3-1 til bulgareren i kvartfinalen, Karpov røk for Chernin alt i andrerunden mens Tal kjørte show hele veien og knuste Rafael Vaganian 4-0 i finalen. Livet var sjakk og sjakk var livet for Mikhal Tal.
I 1988 ble Tal verdensmester i lynsjakk 51 år gammel!
Foto: Dutch National Archives | Wikimedia Commons
Tal var en fantastisk lagspiller som aldri tapte!
Det mange ikke vet om Tal – er at han sjeldent tapte i lagsjakk og at han var en stor lagspiller! Det startet alt med student-olympiadene på 50-tallet. I årene fra 1956-58 deltok Tal i tre student-OL der han var med å sikre gull for Sovjetunionen – selvsagt fra førstebordet. Det ble da også tre gull og selvsagt tok Tal individuell gull i alle tre olympiadene på førstebord. Hans vinstprosent var på vanvittige 85.2%. Han remiserte 9 partier og vant 19. Tap snakker vi ikke om – de eksisterte ikke for Tal i disse student-OLene!
Historiens beste spiller i sjakk-OL!
Sjakk-OL er et annet stort kapittel i Tals liv for der deltok han i hele 8 stykker av dem. Tal elsket sjakk og du får ikke mer sjakk enn under et sjakk-OL. Han deltok i årene 1958, 1960, 1962, 1966, 1972, 1974, 1980 og 1982. Han vant hele 65 partier og remiserte 34. Tap ble det kun i to partier og med en vinstprosent på 81.2 er han den med høyest prestasjon prosentvis i sjakk-OL sin historie om vi regner spillere som har spilt i fire sjakk-OL eller mer. To tap på 101 partier – jeg kommer ikke over det. For en spiller Mikhail Tal var. Dette ser vi også ut fra det faktum at Tal har flest partier i mange av samleverkene om sjakk. I bøker om de klassiske sjakkpartiene troner Tal med flest partier på toppen. I både «The Mammoth Book of the World’s Greatest Chess Games» av Burgess, Emms og Nunn samt i Larry Evans sin «Modern Chess Brilliancies» er det Tal som har fått flest partier sjakk mellom permene. Morsomt!
Den unge Mikhail Tal – her fra 1962 – er den vi husker best!
Foto: Dutch National Archives | Wikimedia Commons
En krevende spillestil med mye dynamikk
Spillestilen til Tal varierte i den lange karrieren han hadde – men dynamikk var alltid en fellesnevner i Tals spill. Der han hadde hjertet sitt var nemlig i det intuitive angrepsspillet. Han elsket som nevnt initiativet i sjakk, han tok ikke så tungt på materielle tap og han skal ha sagt at dersom flere brikker står i slag samtidig – må vi huske at motstanderen kun kan ta en av gangen! Ofte sto derfor flere brikker i slag og brettet i brann når Tal spilte opp til dans på sjakkbrettet. Det sies at ingen har forstått dette med ubalanse, tid og materiell bedre enn Mikhail Tal og hans gode intuisjon – når intuisjonen fortalte han når det skulle ofres – så ofret han! Han har dessverre fått mye urettferdig tyn for noe av sitt offerspill av folk som sitter bak sitt skrivebord med maskinanalyser – som i det berømte sjette parti i matchen mot Botvinnik i 1960. Tal spilte der et inspirert offerspill – som i analyser i etterkant har vist seg å være ukorrekt om Botvinnik var ekstremt grådig og fant en rekke «eneste trekk» som i stillingen under – men som i alle praktiske gjøremål var et svært så spennende vinstforsøk med svarte brikker:
Mikhail Tal slår til mot Botvinnik med svarte brikker:
Mikhail Tals gravsted i Riga
Foto: Wikimedia Commons
Psykologi og den menneskelige faktoren i sjakk
I dette partiet satte Tal seg selv i en psykologisk god posisjon der han fikk brukt angrepsmusklene sine – og Botvinnik i en vanskelig situasjon der han måtte forsvare seg. Det fungerte. Tal sa ellers at «You must take your opponent into a deep dark forest where 2+2=5, and the path leading out is only wide enough for one.» – men det mente han at du måtte gi motstanderen din mulighet til å bli forvirret nok til å gjøre feil. Dette er en helt annen holdning enn mange av toppspillerne har i dag og en spennende tilnærming til spillet. Vi avslutter spalten ved å se Smyslov få pryl av Tal. Den 7. verdensmester i sjakk, Smyslov, mente at Tals sjakk ikke var annet enn «tricks» og i dagens parti får vi se Tal spille på mer enn bare tricks mot den samme Smyslovs sin arme.
Sjekk ut partiet mellom Tal – Smyslov fra kandidatturneringen i Jugoslavia, 1959:
Aktuelle lenker:
Jeg har den ene av de to bøkene du nevner, og det er i stor grad Sjakkfantomets fortjeneste, etter en lag-quiz om Carlsen, Fischer og verdensmestrene som du visstnok skulle ha laget til et arrangement en gang for noen år siden. Premien var egentlig en flaske vin til hver av deltakerne på vinnerlaget, men det ble litt upassende for en avholdsmann, og heldigvis ble vinflasken omgjort til bokpremie på relativt kort varsel. Det setter jeg fortsatt pris på, og The Life and Games of Mikhail Tal er ikke bare en interessant partisamling, men en hel liten eventyrbok om sjakkens verden på den tiden da Sovjet (og Fischer) dominerte.
Husker godt den quizen – den var svært omfangsrik husker jeg med glede 🙂
Sjakkfantomet liker jo dypdykk og Tal er en person det er fascinerende å gjøre et eller flere dypdykk i livshistorien til. Han er ikke bare fargerik, han er en person med store topper og dype bunner og han har levd et svært brokete liv der han hadde mye tøffere krav til seg oppe i systemet enn mange av de andre sovjeterne…
Hei!
Frisk og en svært interessant beskrivelse av en spiller som for alltid har satt sitt navn inn i hjernebarken på oss som elsker sjakk!
De to partiene du tok med er ekte Tal-klassikere mot på den tiden verdens aller beste spillere.
Partiet mot Smyslov spilte jeg igjennom ca et drøyt halvår etter at jeg som tenåring hadde lært meg reglene. Ble så fascinert over 5.d4!! Og resten av partiet er et kunstverk som ga meg helt hakeslepp. I dag stadig ett av mine favorittpartier.
Mot svakere motstand finnes det en haug med spektakulære Tal-lekkerbiskener.
Har også forstått det sånn at Tal var den spilleren fra Sovjetunionen som Fischer kom best overens med.
Har inntrykk av at Tal var litt «livets glade gutt»-type. Hans alkoholkonsum og privatliv er jo et kapittel for seg. Men visstnok en sympatisk type som kanskje med sin latviske bakgrunn Bobby ikke helt så for seg som en vaskeekte del av det sovjetiske maskineriet?!
Tal var jo en slags outsider i likhet med Bobby selv. Var det derfor Bobby følte sympati med Tal?
Jeg tror nok du er inne på noe der. Fischer og Tal hadde mange felles «referansepunkter» som gjorde at de trolig kom bedre overens enn det Fischer gjorde med de fleste andre. Det viktigste var at begge var sterke individualister og det skilte «bare» 7 år mellom dem. Både Tal og Fischer var livsnytere og outsidere på en og samme tid og det førte nok til at de hadde en nærhet til hverandre som var sjelden.
Det mest berømte kjennetegnet på dette er bildet av Fischer som besøker Tal på sykehuset i Curacao i 1962 der Tal måtte trekke seg på grunn av nyresvikt etter 21 runder. Fischer var den eneste som besøkte Tal av spillerne og dette vakte oppsikt. To av mine absolutte favoritter!
Hei gode venn! En ny og flott spalte. Vi er jo begge glad i «Trollmannen» og han fortjener i sannhet å bli hyllet på en slik gjennomført og fin måte. Artig å at du fikk med Smyslovs kommentarer til Tals spillestil. Tenk at to såpass tette mestere i tid kunne ha slik tilsynelatende forskjellig tilnærming til spillet. Partiet mot Smyslov ble jo spilt ikke lenge etter dennes desiderte storhetstid og er en av tidenes beste eksempler på Tals pragmatisme og psykologi. Eksemplet mot Botvinnik som ble spilt året etter er praktfullt og en av mine absolutte favoritt-trekk. Tenk å spille slikt mot verdensmesteren og det med de sorte brikker. En utrolig spiller med et kort, spennende og tidvis svært tøft liv.
Hei gode venn, hyggelig å se deg her i kommentarfeltet Thomas!
Ja, det er noe forunderlig over de to «Vinterkongene» i sjakk. Vasily Smyslov og Mikhail Tal – som begge bare fikk være verdensmestre over en vinter av Botvinnik. De var så forskjellige som dag og natt i sin spillestil og likevel beseiret de begge den store Botvinnik i match. Kanskje var Botvinnik noe midt i mellom dem?
Jeg tenker det. En stor strateg, en dyktig regnemaskin og en kar som kunne spille både skarp sjakk og lange sluttspill. Uansett er Tal så spennende at jeg gjerne kommer tilbake med en spalte til om han om ikke så lenge – hans etterlot seg jo et evighetshorn med uuttømmelige partiressurser. Det er bare å øse fra kilden og njute 😉
Flott gjennomgang om en utrolig spennende spiller.
Det er grymt interessant at AI-spillerne kaster et nytt lys over Tals spillestil. Dette bekrefter jo bare det Donald Trump har sagt: Chess is a easy game. No, I meant isn’t. No, wait…
Ellers har han jo uttalt at han ble småirritert over å bli kategorisert som en ikke-posisjonell villmann som bare var ute etter å lage kaos på brettet. Derfor satteh an vel etterhvert sin ære som VM-mester i å også nedspille motstandere med enkle, posisjonelle midler – uten at jeg har noen eksempler på stående fot.
Tal brydde seg ikke om penger. Han vant vel en stor lynturnering i 1979 i Canada (?), og førstepremier var en konvolutt stappet med penger. Denne glemte Tal i taxien, uten at han visstnok tok dette så tungt…
Historien om pengene som ble borte i en taxi stammer nok fra St. John i Canada i 1988 – som nevnt i artikkelen ble Tal verdensmester der og vant mye penger. Men den kan også stamme fra Montreal 1979 der Tal ble nr. 2 etter Karpov.
Ellers fortalte Tals første konge at han var totalt dysfunksjonell i forhold til vanlige gjøremål. Hun kunne ikke bli syk, for Tal visste ikke hvordan en satte på kokeplaten engang… Og når han skulle ut å reise, så kunne han ikke pakke kofferten selv.
Historiene om Tal er mange og gode.
Siden du fremhever bøkene Tal skrev selv: Hva med «Attack with Mikhail Tal»? Jeg fikk tak i nylig (ble gitt ut på nytt i 1994 av Everyman Chess). Den er skrevet av Tal og en journalist. Jeg kjenner ikke de to andre, men det virker som en god bok?
Jeg har ikke denne boka, Ole – men den ser fortreffelig ut hvis vi tar omtalene av den hos Google Read seriøst. Noe av det jeg liker ved Tal er ellers hans ærlighet, han legger ikke fingrene imellom slik mange andre gjør.
Ja, jeg har fått forstått det sånn at førsteutgaven var en bestselger, men den er vel blitt glemt i vår tid. Jeg tenkte jeg skulle tvinge noen av elevene mine til å lese den (de vil jo ikke lese bøker!) 🙂
Det er endel angrepsbøker som er gode selv for den nye generasjonen – som ellers får mye inn via praksis. Den første angrepsboka jeg falt pladask for i sjakk var «Konsten att vinna i schack» av Keres og Kotov, passer fint for 1200-1600 spillere. Så leste jeg også «Art of Attack in Chess» av Vukovic som er en bra bok for litt sterkere spillere.
Skulle jeg i dag anbefale elever en bok, ville jeg likevel hoppet bukk over disse klassikerne og anbefalt Jacob Aagaards «The Attacking Manual 1 & 2», men Tals klassiker kan vel ikke bli helt feil 😉
Takk for en fin gjennomgang av Tals liv! Du nevner at han ble verdensmester i lynsjakk i St John i 1988. Denne turneringen kan man faktisk se en interessant tredelt reportasje fra på You tube. Fire år senere rømte han fra sykehus for å delta i Moskva Blitz tournament, og en dødssyk Tal kom på tredjeplass og slo selveste Kasparov. 12 ganger vant han denne turneringen, og tok med seg 12 samovarer hjem til Riga. Ingen har flere. Det er trist at sykdommen hans påvirket negativt hans muligheter til å bli verdensmester igjen. Turneringer var enklere for han enn å skulle sette seg ned å spille mange partier mot den samme spilleren. Bare ett år som verdensmester, men likevel en av de største!
Takk for hyggelig og innsiktfull kommentar, Åsmund.