Caruana mot Wesley So – et dramatisk sisterundeoppgjør vi ser i dagens spalte!
Foto: Lennart Ootes / Altibox Norway Chess

 

Så ble sisterunden av Norway Chess det antiklimakset for Magnus Carlsen som vi fryktet, slik hele turneringen ble det for de aller fleste deltakerne. Årets Norway Chess går dermed inn i historiebøkene som et eneste langt gjesp der de samme spillerne som møter hverandre år inn og år ut; spilte de samme åpningene mot hverandre som de har studert år inn og år ut; med de samme resultatene som de har vært fornøyd med år inn og år ut. Det begynner å bli kjedelig nå. At Norge og Norway Chess er pådriver for en slik ekstremøvelse i selvforherligelse er litt trist spør du meg – for de har så mange gode muligheter og så velger de med åpent sinn å samle bare fiffen i sjakkens elite – og la dem holde hoffball i Stavanger der alle er fornøyd med en serie remiser – og en enkelt seier om herren gir!? Skjønn det den som kan.

 

Ferske spillere og fornyelse er et must

For sjakkelskere verden over er dette slett ikke så forløsende og så lystig å se på. Løvene som skal ut i Colosseum må i utgangspunktet være sulten for at det skal bli kamp og et slottsball med smålystig dans og fine prinser har vi slett ikke lyst til å se. Nei, vi vil ha en kamparena med blodige oppgjør, og da må det også bringes ferskt kjøtt inn i form av nye spillere, friske åpninger, mer penger i potten for de som vinner partiene sine og mindre penger og status til de som sitter der og tar skammelige remiser helt uten å virkelig kjempe. I det hele tatt en helt annen tenkning rundt det å lage en sjakkturnering. Ja, for når selv Sjakkfantomet – som er over middels interessert i det kongelige spill – knapt gidder å følge med selv når han har tid – ja, da er det noe rav, ruskende galt ute og går.

 

Hvor var Jobava da Caruana vant Norway Chess?

Hvor var Jobava da Magnus lirte av seg nok en remis i sisterunden? Hva tenkte Aryan Tari da Norway Chess 2018 var over uten at juniorverdensmesteren fikk prøvd seg? Hva med et par juniorer til i form av Richard Rapport og Wei Yi er friskt blod, spiller frisk sjakk – men gis aldri en sjanse. Eller Grischuk – han kjemper da som et gammelt damplokomotiv mellom røykerundene sine – og ryker det ikke fra skorsteinen av arbeidsinnsatsen eller av en sigg – så er det fordi han går han en smule varm i toppen fordi det bare ble remis. Tidsnød byr han også på – en slik mann må man elske og en slik holdning savnet vi under årets Norway Chess. Briste eller bære i stedet for godt er godt nok! Vi håper at i hvert fall andre arrangører lærer en lekse. Veien å gå er etter mitt skjønn å ha flere åpne turneringer med toppspillere på startstreken – og færre narreball der vi skal lures til å tro det å få et magisk elotall som er høyt for snittet av de beste – ene og alene gjør turneringen god. Det er ikke slik ting fungerer og det var årets Norway Chess et levende eksempel på.

 

Caruana viste stort mot og ble betalt for det

Når Magnus Carlsen gliste fra øre til øre etter en rask taktisk remis mot Vachier-Lagrave gikk det en faen i meg – jeg klarte rett og slett ikke å mobilisere fan-krefter til å heie mer på Magnus i denne turneringen. Dette til tross for noen fine Magnus-partier og stor kampånd i enkelte runder. Nei, Caruana sin seiersglød i de siste rundene var det som fenget meg. Da han og Wesley So gikk mot hverandre med rifla i den ene hånda og en Colt i den andre og du bare ventet på at det skulle smelle – da lekte livet. Deres mot, deres innsats og deres vilje håpet i hvert fall jeg ble premiert av Caissa med et avgjort oppgjør dem imellom slik at vi fikk en vinner av Norway Chess ved fulltid. Klart mest heiet jeg utvilsomt på Caruana – som var den som første som bød opp til dans – da han unngikk Berlinsluttspillet en gang for alle, og i stedet spilte på vinst ved å gå inn i 4.d4-komplekset. Mange «smarte stemmer» snakket om at det var lurt av Magnus å spille remis mot Lagrave, slik at han var utvilt til en omkamp som ville oppstå om Aronian ikke tapte mot Nakamura – og om Caruana i tillegg spilte remis mot Wesley So. Men siden både Caruana og Wesley So ønsket å vinne – ble dette remis-viduet stadig mindre – og da det gikk mot en innfløkt remis ifølge datamaskinene – hadde Wesley So alt resignert mentalt og han var dermed ikke situasjonen moden. Caruana kunne da, svett av kampens hete, håve inn turneringsseieren, ta siste stikk i kampen mot Magnus og en solid dose prestisje og selvtillit med på veien. Herlig spør du meg! Dermed er det spenning i verdenstoppen og det er bra for sjakken.

 

Sjakkfantomet er en sjakkens talsmann

For jeg er en sjakkens talsmann. Å heie på en mann bare fordi han er den han er – synes jeg er lite smakfullt. Å heie på noen fordi de gjør det de gjør – så lenge de gjør akkurat det – er noe ganske annet! For tiden heier jeg altså nesten mest på Caruana. Han storspilte under kandidatturneringen og ga oss mye god sjakkglede, han sa ikke opp kontrakten med Grenke Chess Classic selv om den kom rett etter seieren i kandidatturneringen – og selv om en uthvilt Magnus ventet i kulissene. I stedet klinket han til med en ny seier – You got to like it! Så et sterkt amerikansk mesterskap, så Norway Chess 2018, og så skal han jammen meg delta i både Grand Chess Tour og i sjakk-OL – hvilket arbeidsjern vi snakker om – hvilken kapasitet! Caruana er glad i sjakken og da blir Caissa glad i han – slik er det bare. Så kanskje var det sjakkens gudinne som hadde en finger med i spillet da Wesley So la skjebnen sin i Guds hender og spilte et kjapt 41…Td3 mot Caruana – og håpet at 4-sekundertrekket hans skulle holde hele veien til Rom. Men det spontane utfallet fungerte ikke for Wesley som gikk ned så det sang – og Caruana kunne da kose seg stort over at nok en seier i en superturnering var dratt i land- det begynner å bli noen nå.

 

Et dramatisk sisterundeoppgjør

Partiet mellom Caruana og Wesley So fulgte lenge to kjente elitepartier. Et mellom Karjakin og Caruana fra Grenke Chess Classic 2018 og et mellom Carlsen mot Aronian fra lagsjakk på Island i 2015 der Aronian vant. Caruana spilte den kjente manøveren Sa3-c4 – men fulgte ikke opp med det logiske a4!, som tar terreng, skaper spill og gir springeren på c4 en utmerket utpost. I stedet gikk han inn i et sterkt motstøt i sentrum med d5! fra Wesley So, som etter h6 og g5 allerede sto bra. Wesley fortsatte det fine spillet sitt ved å finne en midlertidig trygg havn for kongen sin på dronningfløyen, og ved å spille opp til ballade på kongefløyen. Hadde han vært noe mer hissig på grøten – og spilte frem bøndene sine på kongefløyen tidligere – ville han utvilsomt hatt meget gode sjanser i dette partiet. Slik det gikk, så var det i stedet Caruana som satt i førersetet, Caruana som produserte sjanser og Caruana som kom først til matfatet og sto til klar seier i tidsnøden inn mot trekk 40. Men så feilet Caruana i vinnende stilling – hans 40. h3?? var en kjempetabbe som ble kontret med et sterkt tårnoffer, som Wesley So altså ikke fulgte opp på rett måte. I stedet for å falle til ro i sitt 41 trekk, da han akkurat hadde fått ny tid – la pulsen synke – lete etter beste trekk og gjøre seg godt kjent med stillingen – kom det spontane utfallet 41…Td3?? i stedet for remisfortsettelsen 41…Td2!. Nå skal det sies at det stille trekket hxg4! I neste trekk – ikke er like lett å se som maskinslaver vil ha det til på ulike servere, men at det var mulig å finne for en Wesley i form – er det ingen tvil om. I kampens hete fant han det ikke, og dermed fikk vi en høyst fortjent vinner av årets Norway Chess – den mannen som kjempet hardest i de siste rundene – nemlig Fabiano Caruana! Vi gratulerer og gleder oss til VM-match i november.

 

Caruana virker å være mer sulten enn Magnus for tiden

Caruana startet turneringen ved å tape et slag mot Magnus Carlsen i første runde – men til syvende og sist var det likevel Caruana som vant krigen. Kanskje er det noe symboltungt over akkurat det. Hardt arbeid over tid er mere verdt enn en enkeltinnsats i et viktig oppgjør? Noe slikt tenker jeg i hvert fall. Caruana er som en møllestein som står der ved fossen og maler. Den arbeider jevnt og trutt året rundt og maler sitt mel og gjør sin jobb, den spør ikke noen om deres oppmerksomhet – den bare maler på og gjør jobben sin. Mens Magnus har menget seg med fiffen i Silicon Valley i årevis, er bevandret i New York og spiller sjakk som Dr. Drunkenstein for å få oppmerksomhet på internett – så gjør Caruana sin daglige innsats for å bli bedre i sjakk. Har virker fortsatt sulten, han er et par år yngre enn Magnus og han vet at toget ikke har gått fra han.

 

Det blir en spennende VM-match

Caruana sin første tittelsjanse kommer alt i november, og han vet at det fort blir flere. Det er noe ved denne karen som sier meg at han vil lykkes til slutt. Om det er navnet Caruana – som på russisk starter med de samme tre bokstavene som i Karpov, Kaparov og Carlsen vet jeg ikke. Kanskje er det heller karakteren som er så arbeidsom, og samtidig så nøktern og passe kald, eller er det rett og slett bare en feeling jeg har basert på mange små og store observasjoner? Ikke vet jeg, men kanskje er det kombinasjonen av at Magnus virker mindre seriøs enn han har vært – mer skjødesløs for å si det slik – mindre sulten rett og slett – og det faktum at Caruana er på høyden av sitt aller beste spill for tiden – som gjør at jeg har troen på Caruana alt til høsten. Kanskje ikke som favoritt – men i hvert fall som en meget farlig utfordrer som vil gi jernet og gi Magnus en tett match.

 

Magnus leverte ikke helt denne gang

Magnus vant to partier under Norway Chess og flotte partier var det. Men ellers var det fint lite å skrive hjem om. Seieren mot Caruana og seieren mot Aronian var gode nok, men ingen av kombattantene spilte opp mot sitt aller beste i disse oppgjørene, og særlig Caruana var en blek skygge av seg selv i førsterunden. Det virket som om Magnus fikk han inne i en stillingstype som amerikaneren slett ikke forsto – slik Wesley So strengt tatt gjorde det i sisterunden – og det kan bli skjebnesvangert for Caruana i november. Vinner Magnus den VM-matchen, så tror jeg han vinner den på sin eminente sjakkforståelse. Han er best uten dronning, men han er også svært god i kompliserte midtspill av typen «Finn planen min venn, det er ikke så enkelt?». Magnus finner nemlig, som Fischer i sin tid ofte innfløkte strategiske idéer som er bærebjelker i spillet hans, og som gir en rød pil om hvilken retning og hvilken kurs partiet har – som en god kompassnål på et ferdigkonstruert kart. Magnus har også en spennende tid foran seg med turnering i Biel som neste oppgave og kanskje – bare kanskje -ble Magnus mer sulten av tapet i Norway Chess. Jeg håper det. For å se Magnus smile og le fornøyd etter å ha endt på kun +1 i Norway Chess – var ikke et godt syn og ville ikke skjedd for et par år siden da han enda var sulten etter mer suksess.

 

Sluttstillingen i Norway Chess 2018:

1. Caruana 5/8
2-4. Carlsen, Nakamura, Anand 4.5
5-6. So, Aronian 4
7. Mamedyarov 3.5
8-9. Vachier-Lagrave, Karjakin 3

 

Her er det dramatiske sisterundepartiet mellom Caruana og Wesley So:

 

Aktuelle lenker:

• De offisielle hjemmesidene til Altibox Norway Chess 2018
• Bergenssjakk etter 9. runde
• Chessgames.com sine sider
• Chessbomb med analyser
• Lars Grahns blogg har ofte noe spennende